Guovdageaidnu (Kautokeino) er Norges største kommune i både areal og antall rein. Av de rundt 3000 innbyggerne er omtrent alle i slekt. Her er det ca. 100 000 rein på vinterbeite i Vest-Finnmark. Årstida, med dens vær og muligheter, bestemmer hva som skal skje og hvilke muligheter vi har til å nyte naturens ressurser.
Reinflokken har ulike beiteområder gjennom årstidene
Ellen Cecilie og familien lever et reindriftliv i det samiske området som vi kaller Sápmi. Reinflokken har sine ulike beiteområder gjennom årstidene. Om vinteren er det ved Ánarjohka nasjonalpark i Njuollošávži, så vil flokken flytte på seg i midtre sone i Finnmark til vårbeiteområdet, der de også vanligvis kalver.
Sommerbeitet er i Kåfjord og Langfjordbotn, Lákkonjárga, som er et av de eldste reindistriktene. Om høsten vil flokken flytte på seg via den samme ruta, til et eget høstbeiteområde, før den igjen forflytter seg til vinterbeitet sitt.
LES mer om reindriften som Ellen og mannen Anders har i Lákkonjárga.
Stor samisk familie er en velsignelse for å kunne ta vare på egen verdier
I Guovdageaidnu lever vi med og av naturen og dens premisser, enten vi vil det eller ikke. Å være så heldig å ha mulighet til å leve her, og ha en stor samisk familie og slekt til stede i hverdagen, men også som en grunnpilarer i våre liv, er en velsignelse. Ellen Cecilie er genuint interessert i å ta vare på egne samiske tradisjoner og verdier, og ser det som viktig å overføre disse til sine barn.
Reinens betingelser for å leve er å beite på lav under snø
Káre Jon Áilo/Onkel Aslak og Ellen Cecilie i reingjerdet. Onklene holder til i Lágesduottar reinbeiteområder og vintersiidaen – Sohpparvađđa er nord for Karasjok. Ellen Cecilie er der innimellom for å lære av slekta og holde kontakten med de eldste i familien.
Reinen beiter på lav og gress som er under snøen på vidda. De eldre bruker å si at laven vokser, og den vokser fort også, ellers hadde ikke reinen klart seg over vinteren. Med dette mener de at naturen ordner opp og det er normalt at det er naturlig variasjon.
En mørk desember dro Ellen Cecilie sammen med Káre goaski (tante Karen) som bor i Karasjok, til Sohpparvađđa som er vinterboplassen (siidaen) til hennes eldste onkel Káre Jon (Áilu Áslat eanu). Tiden før jul brukes til å samle reinflokkene for å skille ut sammenblandede rein, trekke ut egne rein til egne siidaer og velge ut de beste dyrene til slakting – både til egen husholdning/nisterein og til slakteriet.
Samling av rein i flere omganger inni gjerdet for å skille, merke og telle flokken
Denne samlingen av rein til gjerdet foregår hele tida på vidda. Ulike familier og siidaer samler reinflokken til ulike tider ettersom det passer. Det hele er et stort puslespill som skal passe sammen. De nærliggene siidaene må også delta, for å sjekke at deres rein ikke er sammenblandet, og i så tilfelle hente rein ut fra fremmed flokk. På samisk kalles dette for čánádit; man henter ut reinen sin og tar den med seg til sin egen flokk.
Reingjeteren (boazovázzi) gjeter flokken slik at den holder seg innenfor sine områder, ofte er gjetingen organisert som en turnusordning for å lette på arbeidet. Når flokken settes i gjerdet, altså når man samler flokken, så velger man nisterein, som skal være mat utover våren og sommeren. Da er de fleste påpasselig med at det er nymåne.
Reinen som reindriftssamer velger ut til mat er erfaringsbasert kunnskap
Reinflokken på vinterbeite. Her graver de store reinene (spáillihat) for de mindre reinene som Čearbmat (fjorårskalv). Reinene begynner å trekke mot kalvingsområdene sine i april og mai. Der vil kalvene fødes og reinen blir klar for å dra videre til sommerbeitet på kysten.
Reinen som slaktes midt på vinteren er feit og har rund smak. Mye blir brukt til tørkakjøtt og resten blir oppdelt og konservert til senere bruk. Alle deler av reinen blir brukt, enten spist eller til duodji-produkter (samisk håndtverk).
Reinlever spises ofte av de eldste, og Ellen Cecilies bestemor, Rávdn-áhkku, er spesielt glad i levra fra høstslakta. Hun sier seg enig med Ellen Cecilie i at både levra og nyrene hjelper til med rense ut. Dette gir energi til både det ene og det andre, smiler hun lurt.
Rávdn-áhkku er gift med Ráikku Niillas og han sier at levra er som blod, at det er mye jern. Levra hjelper til med å rydde opp slik at den hjelper til med prosesser i kroppen. Han forklarer videre at fra levra får man tilskudd av blod, og når man tilbereder skal man unngå å gjennomsteke den, for å kunne nyttiggjøre seg dette. Ráikku Niillas nevner at månefasene har noe å si for hvordan blodet oppfører seg, om det er mye vann i det osv. Reinblod har søtlig smak, i følge Ráikku Niillas.
“Boares mánus, šaddi mánus, čielgá varra hui jođánit, ruvssoda, ja lea mihá eambbo varra go nohkki mánus. Go varra gahččá muohttaga ala, de ii leat obage ruoksat.” – Ráikku Niillas
Legg igjen en kommentar